mandag 21. oktober 2013

Norges lyrikkhistorie


Dette er to utklipp fra boka Victoria fra Knut Hamsun. Begge utklippene er lyriske utklipp.
1)      «Han ringer paa en Sølvklokke. En liten Mandsling, en Dværg med en Diamantspænde i Luen, hopper ind. Der er Tjerneren. Han bøier sig i Støvet»
Dette er et utdrag fra side 11

2)      «En søtlig Lukt av Muldm, av sprættende Løv og rotende Trær stod i Luften
Dette er et utdrag fra side 19

2)
Lyrikkhistorien fra norrøn tid og frem til ca. 1960
I dette blogginnlegget skal jeg presentere lyrikk fra den norrøne tiden, Renessansen, Barokken, Folkediktning, Nyromantikken, Modernismen og jeg skal også ta for meg Postmodernismen. Jeg skal se nærmere på hva som kjennetegner hver epoke og skal også vise dette med noen eksempler. Lyrikk betyr av «å forstå noe» som kommer fra den greske ordstammen. Lyrikk blir ofte knyttet opp mot sang og musikk særlig i antikken. Poesi og lyrikk er to begreper som knyttes til hverandre nært når det kommer til diktning. Forskjellene er at poesi tar for seg det meste med diktning, mens lyrikk er noe som også kan være dikt, men tar for seg mer om følelser og beskriver mer av øyeblikkets følelsesmomenter. Lyrikk har et stort spekter av former; hymne, vise, kantate, elegi og ode.
-          Hvordan har lyrikken utviklet seg fra norrøn tid til slutten på postmodernismen?
Norrøn tid
Under den norrøne tiden var folket svært glad i dikt og fortellinger, og siden de flest ikke kunne skrive ble det overført muntlig. De førte diktene var som regel om norrøne guder og helter. Den norrøne lyrikken hadde to hoved sjangre; Eddadikt og skaldekvad. Eddadiktene skulle hovedsak være helte- og gudedikt. Heltediktene tar inspirasjon fra historien og dens mystiske fortid, mens gudediktene skulle handle om den norrøne gudeverdenen. Skaldekvadene derimot var korte dikt som knyttes til en helt bestemt situasjon i en bestemt tidsepoke og de var som oftest diktet for at ettertiden skulle huske en bemerkelsesverdig hendelse. Man legger også fort merke til at de flest av diktene roser en jarl eller en konge for noen den har gjort, men også forakte noen som har gjort en ugjerning. Under er det et utdrag fra diktet «Håvamål» som betyr «den høyes tale» lettere sagt Odins tale. Dette diktet sammen med «Volupså» og «Trymskvida» er de tre mest sentrale innen kategorien Eddadikt. Dette diktet dreier seg om vennskap.
”Venen sin
skal vere ein ven,
honom og hans ven.
Men med uvens ven
venskap halde
Høver kje fagna folk.”
Renessansen
Renessansen var en nye kulturell strømming som startet i Italia på 1300 til 1450 tallet. Lærere og kunstnere gjenoppdaget kunst ved antikkens kunst og kultur. Samtidig begynt forfattere og ta i bruk folkespråket i sine dikt. Francesco Petrarca levde fra 1304 til 1374 og var den mest kjente renessanselyrikeren. Han ble sener et forbilde for andre renessanselyrikere, ikke bare i Italia, men også i andre land. Norge tok en helt annen vending, her i landet var det nedgangstid både det politiske og kulturelt. Det var ingen dans på roser, særlig når svartedauden inntar Norge og utsletter oppimot halv befolkningen. Dette fører etter hvert til at Norge blir i union med Danmark, som fører videre til at det norrøne språket skiftes ut og dansk blir administrasjonsspråk i Norge. Norge har ingen store renessanselyrikere, men den levede muntlig tradisjonen fortsatte. Folk fortalte eventyr, sagn og de sang viser og stev.
Dette er et utdrag fra et dikt f a renessansen.
1. Lillebror tala til Storebror sin:
«Eg veit meg ei jomfru so fager og so fin.
– Du er den, du er den
eg hev tinga i min ungdom. –
2. No vil me rie kon su unde li,
og feste fru Ingebjør de vene viv.»
3. «Den jomfruva er inkje go å få,
femten hundre kjempur henne vaktar på.
4. Og løvur og drakar dei ligg der i ring:
ingjen kann koma til jomfruva inn.»
5. «Femten hundre kjempur eg slær i ein ring,
dei dyri skò røme fyr runeblakkjen min.»
Barokken
Barokken var tiden der motiver som døden og forfengeligheten var vanlige. Dikterne kunne gjerne setter det forfengelige livet opp i mot den ugjenkallelige døden, det vil si det dødelige øyeblikket opp mot det reine og velstelte. Det var disse voldsomme og dramatiske kontrastene var det som var grunnleggende for barokkens lyrikkhistorie. Lyrikerne på denne tiden det de skrev skulle være gjennomtenkt og motsetningene skulle klinge godt samme. Like viktig var formen på diktet. Siden de aller fleste lyrikerne var religiøse, ble det selvfølgelig skrevet religiøse dikt og sanger eller hyllest til en eneveldig konge. Det ble ofte laget dikt i forbindelse med fødsel, giftemål, fødselsdager og ulykker. Det som kjennetegnet lyrikkdikterne var at de ikke beskrev virkeligheten direkte, de lagde heller «ordlabyrinter» slik at de kunne vise leseren hvor flinke og kunnskapsrike de selv synes de var. Derfor ble et lite og enkelt budskap til noe langt og mer komplisert å forstå. Som sagt ble kontraster bruk, dette for og understrek sin hyllest en konge eller en gud. Virkemidler som gjentagelse, overdrivelse, kontraster og språklige bilder ble ofte brukt. Tekstene ble ofte bestilt eller skrevet til stor begivenheter. Det var også streng sensur, så kritiske dikt ble diktet i skjul. 
Man ser i dette diktet av Petter Dass ar sterke ord og utrykk som, døden, sort, hastelig og evigheten blir brukt. Det blir i tillegg bruk motsetningene dag og natt. Det blir derfor ingen overraskelse da dett diktet dreier seg om døden, og hvor fort den egentlig kommer.


1. Dagen viker og går bort,
luften bliver tykk og sort,
solen alt har dalet platt,
det går ad den mørke natt.
2. Tiden sakte lister sig,
glasset rinner hastelig,
døden oss i hælen går,
evigheten forestår.

3. Nu en dag jeg eldre blev,
det er som mitt tankebrev,
at jeg med min vandringsstav
nærmer heller til min grav.

Folkediktning
Folkediktning er episke-lyriske, det vil si det er tekster som forteller en historie, samtidig som de er formet som et dikt. I slike tekster er det ikke like lett å vise frem komplekse personligheter på en sånn måte som man kan gjøre i prosafortellinger. Likevel er handlingstoppene med og viserene gir utrykk i stor grad til rikt følelsesliv, er personene typer.
Nyromantikken
Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og rettet synet mot romantikken og den syn på menneskesinnet. Dermed kom lyrikken tilbake for fult og man kunne da finne den igjen inne i romaner og fortellinger. Mange av de forfatterne prøvde å skildre ubeviste og meningsløse sidene ved mennesket. Dette skjedde fordi de ble påvirket av teoriene til den østeriske psykiateren Sigmund Freud som var kjent for systematiserende forskning av særlig menneskesinnet. Norges kanskje største lyriker var Knut Hamsun (1859-1952), som krevde at litteraturen skulle handle om «Det ubeviste Sjeleliv, Barnepiberens drøm og Blodet hvisken. Også livet på landsbygda ble et ideal, siden det var så stor kontrast til det rastløse liv et i byen og industrisamfunnet. På landet fantes det tryggere rammer for tilværelse. Dette førte til at «heimstaddiktning» oppsto, siden mange av forfatterne brukte sitt eget hjemsted og personene rundt som inspirasjon til sine tekster. Andre inspirasjonskilder var folkeviser, folketro og ridderdiktning som var veldig populære.             
Rytmen i dette diktet kan minne om en langvarig dans. Den bidrar med den drømmeaktige og svevende stemningen. Dette var typisk i nyromantikken
«Måneskinsmøyane»
«Jordi søv i sitt vinterlin.
Bjørki den unge, rimkvit og fin,
stend som i sløvet skori,
eller som bugd av stjerneskin»

Modernismen  
Modernismen var fra 1890 til ca. 1950 tallet og kjennetegnes best som den epoken der mye skjer og forandres. Man kan se det spesielt i lyrikken, siden fler av forfatterne går i fra den bestemte formen, som var å skrive dikt og viser på med fast rytme og enderim. Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrive deres tid. Man kan skille mellom to hovedtyper lyrikk under denne epoken. Den ene er den tradisjonelle lyrikken som kjennetegnes av enderim og regelmessige, kunstferdig rytme. Stilformen har en jevn form. Den andre formen er modernistisk lyrikk som blir på en måte litt av det motsatte, siden det kjennetegnes for sin frie form. Innen for her kan man også dele mellom moderat, som kan være lyrikk med rytme, der rytmen er basert på talerytme og kan i tillegg være inspirert av jødisk og norrøn dikting. Den andre er radikal modernistisk, der språket var veldig oppstykket og rotete, med brutte verselinjer og språklig eksperimentering er virkemidler var ikke uvanlig å finne.
I dette diktet ser man modernismens nye ord som for eksempel: menneskealper, telefonkabler, gassledninger eller metafysikk. Dette diktete er av den moderne typen, siden den ikke fast enderim eller regelmessig rytme.   
Byens metafysikk
Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
- de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider
.
Postmodernismen
Etter andre verdens krig flommet det inn tekster på nytt. Krigslyrikken satte fortsatt sitt preg, og det flere var flere av lyrikerne som skrev på den tradisjonelle formen. Fra 1949 kom den modernistiske lyrikken ut. Talsmannen til modernismen var dikteren Pål Brekke, men de møtte mye mostand og andre diktere mente de bare produserte søppel. De mente at modernistiske lyrikerne bare brydde seg om at tekstene skulle være annerledes og nye, mens innholdet ikke var sentralt. Rundt 1960 årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny tekster som ikke hang på grep med de tekstene som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men og blande gammelt og nye tekster, viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Postmodernisten ønsket dermed å fjerne skillet mellom høykultur og lavkultur som modernisten hadde holdt avstand fra. Postmodernistene ville heller ta i bruk ord og utrykk som gjorde at de ble forstått og ikke minst hadde et forhold til. Det som kjennetegner et postmodernistisk dikt kan være en stilblanding med mye humor, enkel tone og tema og muligens oppdiktet. Et eksempel på en forfatter med en slik stil art er Jan Erik Vold.  
Dette er et av diktene hans, og mans skjønner veldig lett hva som står og var diktet prøver å formidle. Dette var som sagt typisk for postmodernismen, nemlig tydelighet og utrykk som folk hadde et forhold til som for eksempel: Norge, returnere, pakken og menneske.
Enkel språklære
Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere
.

De to hovedsjangrene som fantes under den norrøne tiden var Eddadikt og Skaldekvad. Etter hvert siger tanker på å bruke sitt eget folkespråk i sine lyriske dikt inn og renessansen står på dør. Barokken kom også, der døden og det forfengelige blir satt opp mot hverandre. Voldsomme kontraster og dramatiske kontraster er med på å danne barokkens lyrikkhistorie. Under epoken Folkediktning var det mer fokus på tekster som forteller en historie, enten der er dikt, vise, sagn osv. Rund 1890 skjedde den en motreaksjon på den realistiske samfunnskritiske litteraturen og dette rettet synet mot romantikken og dens syn på menneskesinnet, som ble kalt Nyromantikken. Det var da vanlig å finne lyrikk i fortellinger og romaner. Så kommer modernismen og mye skjer og forandres.  Etter hvert begynte de modernistiske kunstnerne å gå nye veier på grunn av at de ønsket seg et formspråk som kunne beskrives deres tid. Man kan skille mellom to typer, den tradisjonelle og den modernistiske lyrikken, og til slutt postmodernismen som var en epoke der man innså årene begynte man å skjønne at man ikke kunne skape ny kunst som ikke hang på grep med den kunsten som allerede fantes. I tillegg ble det forstått at det ikke var uendelige måter og skrive og diktet tekster på, men i stedet og blande gammelt, nye tekster og  viser var helt klart lov for å skape nye utrykk. Det er ingen tvil om at lyrikken har forandret seg gjennom tiden, noe som den også gjør fortsatt. Man kan se på utvikling fra norrøne tiden der fokuset var på å skryte av konger og helter var «inn», der det ikke kom på tale og blande diktformene sammen, mens gjennom tiden har det synet sakte men sikkert forandret og man kan særlig se det ved postmodernismen der det var lov og begynne å blande de de gamle og nye tekster for å skape nye uttrykk.




Kilder:
·         http://snl.no/Norges_litteraturhistorie: 17.10.13
·         http://no.wikipedia.org/wiki/Folkediktning:  19.10.13
Bilder:
·          
·          

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar